Biologi og genetikk

090607 (29)a

Opprinnelse

Den domestiserte ilderen er et rovdyr i familien mustelidae, eller mårfamilien, og er i slekt med blant annet jerv, grevling, skunk, mink, mår, oter, røyskatt og snømus. Mårfamilien omfatter 22 slekter og 56 arter, fordelt på 5 underfamilier, og går også under betegnelsen mustelilder.

Den tamme ilderens vitenskapelige navn er foreløpig uavklart, men det har innen vitenskapen vært vanlig å bruke betegnelsene Mustela Putorius om villilderen og Mustela Putorius Furo, eller bare Mustela Furo, om tamilderen. En av årsakene til at tamilderen enda ikke har fått avgjort sin plass i zoologien er at man er usikker på opphavet. Noen vitenskapsmenn mener den er en domestisert utgave av den europeiske villilderen (Mustela Putorius), andre mener tamilderen er en blanding av denne, steppeilderen (Mustela Eversmanni) og/eller svartfotilderen (Mustela Nigripes). Studier av hodeskallen hos tamilderen tyder på at i alle fall steppeilderen kan være en av forfedrene, da tamilderens hodeskalle ligner dennes.

Den tamme ilderens vitenskapelige navn er foreløpig uavklart, men det har innen vitenskapen vært vanlig å bruke betegnelsene Mustela Putorius om villilderen og Mustela Putorius Furo, eller bare Mustela Furo, om tamilderen. En av årsakene til at tamilderen enda ikke har fått avgjort sin plass i zoologien er at man er usikker på opphavet. Noen vitenskapsmenn mener den er en domestisert utgave av den europeiske villilderen (Mustela Putorius), andre mener tamilderen er en blanding av denne, steppeilderen (Mustela Eversmanni) og/eller svartfotilderen (Mustela Nigripes). Studier av hodeskallen hos tamilderen tyder på at i alle fall steppeilderen kan være en av forfedrene, da tamilderens hodeskalle ligner dennes.

Anatomi og fysiologiI

likhet med de fleste andre arter i mårfamilien har ilderen en langstrakt og slank kropp, med korte muskuløse bein og en lang hale, perfekt for å jakte i trange tunneler under jorden. Skjelettet består av om lag 200 bein, og er bygget for maksimal smidighet, fleksibilitet og styrke. Den lange flate hodeskallen bidrar både til dette, samt til å gi mest mulig kraft til bittet.

Hodeskallen er nesten dobbelt så lang som den er bred, og kjeven er festet omtrent halvveis ned på kraniet. En ildervalp har 28-30 melketenner som byttes ut når valpen er 7-11 uker gammel. En voksen ilder har ideelt 34 tenner: 12 er små fortenner (antallet kan variere, manglende og ekstra tenner er vanlig) som den i hovedsak bruker til pelsstell, og 4 utgjør de lange hjørnetennene. I tillegg har den 12 forjeksler, der de fleste andre rovdyr har 16, og 6 jeksler. Forjekslene og jekslene brukes til å bearbeide mat.

Ilderen fremstår som svært nærsynt og har dårlig dybdesyn. På kort avstand ser den til gjengjeld meget bra, samt at den har et godt utviklet sidesyn. I tillegg har den utmerket luktesans og hørsel, og den hører på et bredere spekter enn for eksempel mennesker. Ilderen har også lange værhår både i ansiktet og på frambeina som den bruker for å føle seg fram.

Ilderen har en utpreget kjønnsdimorfisme, noe som viser seg i at hannen er mye større enn tispen, ikke unormalt kan hannen være dobbelt så stor. Normalvekt for en tispe ligger på mellom 0,6 og 1,2 kg, mens hannene gjerne veier mellom 1 og 2,2 kg.

På hver side av analåpningen har ilderen luktkjertler. Disse bruker den til å utskille et illeluktende sekret dersom den blir svært oppspilt eller skremt. Normal kroppstemperatur for en ilder ligger på mellom 38-40 grader celsius, og hjertet slår mellom 215 og 260 slag i minuttet.

Genetikk

Ilderens cellekjerner inneholder arvestoff som er fordelt på 40 kromosomer. Kromosomene er ordnet i 20 par, i hvert av parene er et kromosom arvet fra mor, og det andre fra far. 19 av parene er såkalt autosomale, mens det siste paret utgjør kjønnskromosomene X og Y. Tisper har to X-kromosom, hanner et X- og et Y-kromosom. Det samlede arvestoffet i cellen kalles genom, men dessverre er lite av ilderens genom kartlagt.

Hvert kromosompar inneholder tusenvis av gener som fører til bestemte egenskaper hos ilderen. Alle gener foreligger parvis, ett på hvert kromosom i et kromosompar, det ene genet kommer fra mor og det andre fra far. Unntaket er gener som finnes på hannens kjønnskromosomer. En variant av et gen kalles en allel.

Endringer, eller mutasjoner, kan imidlertid oppstå i genet, enten ved ren tilfeldighet eller på grunn av ytre påvirkning. Noen mutasjoner kan gi sykdomsdisponerende genfeil, mens andre ikke trenger ha noen funksjonell betydning.

Arvegang

Et gen kan være enten dominant eller recessivt. Et dominant gen kommer til uttrykk uansett hvordan det tilsvarende genet i det andre kromosomet i paret er. Et recessivt gen kan ikke komme til uttrykk, hvis ikke det tilsvarende genet i det andre paret også er recessivt.

Ved regulær autosomal dominant arvegang kan sykdomsdisposisjonen nedarves gjennom hver generasjon. Autosomal betyr at genet som nedarves er lokalisert på et av de 19 kromosomparene som ikke er kjønnskromosompar. Sannsynligheten for at et avkom arver sykdomsanlegget dersom en av foreldrene har det er 50%. Ikke alle som arver sykdomsanlegget utvikler sykdommen, og det kan se ut som om den hopper over generasjoner.

Ved autosomal recessiv arvegang er begge foreldrene bærere av et sykdomsgen, og avkommet arver et gen fra hver av foreldrene. Avkom av foreldre som begge er bærere har 25% sjanse for å arve begge sykdomsgenene. Ved autosomal recessiv arvegang kan sykdomstilfellene lett oppfattes som enkeltstående og tilfeldige. Foreldrene trenger ikke nødvendigvis være i slekt for at sykdommen skal kunne nedarves, men sannsynligheten for slik sykdom øker dersom foreldrene er nære slektninger.