Dette er dagen jeg dør (del 5 - avslutning)

**hais** Tirsdag, 09. Juni 2009 12:19

En maskinell pipelyd bredte seg rundt om i rommet. Hun følte seg stiv, men lam på samme tid. Kroppen hennes lystret henne ikke mer. Hun orket ikke mer. Hun la plutselig merke til at hun gråt. Nå slapp hun ut alt. Hun ville ikke dø. Vær så snill, Gud, ikke la meg dø! Men hun visste han hadde bestemt seg. Det var tiden hennes. Og på en måte beroliget det henne. Det var ikke et valg hun kunne ta.

Hun åpnet øynene og så rett opp på Kai. Han strøk henne med forsiktige fingre over håret. Berørte kinnet hennes, som kjentes som om de stod i brann. Hun ville stryke hans hud, men armene nektet å bevege seg. Det var som om det eneste som ville bevege seg var tårene hennes. Med ett ble hun oppmerksom på et annet menneske som var i rommet. En eldre, sjarmerende mann kledd i sort. Hun kjente han igjen med en gang. Hun kjente igjen smilet hans. Det var han. Det var Døden.

Hun kjente seg forunderlig bedre av å se han. Men hun visste. Det var ikke sykdommen som forsvant med synet. Døden var en prest. Så. Passende. Hun klarte ikke la være å stirre på mannen hun hadde drømt om. Det er stygt å stirre, unge dame, selv om man er syk av døden. Han lo med en klukkende latter, som hun ikke kunne la være å smile av. Jeg skal hjelpe deg, med ditt siste ønske.

To ringer. To løfter. To liv som ved dagens omme var redusert til ett. Men kjærligheten skulle overgå selv livet. Forent i livet, døden kunne ikke skille. Det virket som om hele legestanden på sykehuset stod foran henne. Hva gjorde de der? Hadde de ikke noen døde å vekke? Vil du ha Kai Espeseth som hos deg står. Elske. Ære. Døden skiller dere ad. Bullshit. Hun skulle bare ut å reise. De ville møtes igjen. Men ja. Jeg vil ha deg Kai. Hun lengtet etter kysset, bekreftelsen. Så hun kunne sove. Den slitne kroppen verket, trøttheten kokte i henne mens livet sakte rant ut av henne. Ut av håret som gang etter gang hadde fått seg ny look. Ut av føttene, som hadde tatt henne helt dit hun var nå. Over fjell, li og skråninger. Ut av fingre som hadde grepet fast i livet så godt de bare kunne. Ut av ørene som hadde hørt årenes musikk, av nesen som hadde smakt på duftene til universet. Vil du ha Sesilie Strand som hos deg står. Elske. Ære. Til døden skiller dere ad. Og forbi evigheten. Ja. Jeg elsker deg Sesilia.

Du kan kysse bruden. Endelig. En tåre fant stille sin egen vei ned over ansiktet hans. Stod på kanten og så ned på henne. Før den slapp taket og lot seg selv falle ned til sin egen undergang. Tåren syntes å bevege seg sakte. Som om tiden stod stille. Hun kunne betrakte den, se sorgen i tårens øyne. Hun hvisket opp til ingenting. Dette er dagen jeg dør. Kai lukket øynene, i et desperat forsøk på å holde tårene, og ordene, tilbake. Godt forsøk, Kai. Hun smilte gråtende opp i taket. Tåren traff henne idet øynene hennes lukket seg med et slitent knirk i sjelen. Hun kunne høre Kais hulk dypt i kroppen. I hver eneste blodåre, nerve og muskel. Han ba stille. Men hun visste hva de var. Sandblåste ord i trappetrinn, opp til Gud.

Tåke lå tykt oppå bakken, som kald dis fra elven som rant ved siden av leiligheten hennes. Den maskinelle pipelyden. Pip. Pip. Hun var lei av den. Pip. Pip. Den forandret seg til dunkelyder. Harde lyder. Hvor kom de fra? Hun så ned og kunne høre. Se. Hjertet slo som om det var dets siste sukk. Hva var det hun gikk på? Stille, silkemykt vann som klart glass, et speil inn til evigheten. Hun gikk mot en lysing i tåken. Hun tenkte. Nothing remains. Døden stod og ventet på henne. Med det samme vennlige smilet som beroliget henne. Ville det gjøre vondt? Ikke for deg, Sesilia. Ikke for deg. Hun nikket stille. Kai, Jeg elsker deg. Hun så ned på smykket sitt. Var den gamle mannen på den andre siden? Hun så opp og ut i intet. Tårene forsvant, kulden ble erstattet med varme, smerte med glede.